Kort forklart
Ordtaket sier at det kan være verdifullt å snakke, men enda klokere å tie i enkelte situasjoner.Sølv og gull brukes som bilder på verdi. Begge deler er verdifulle, men gullet settes høyest. Ordtaket løfter dermed frem evnen til å holde tilbake ord når det er mer hensiktsmessig å lytte, tenke eller la noe forbli usagt.
Det betyr ikke at stillhet alltid er det beste valget. Poenget kommer særlig frem når noen står i fare for å si for mye, røpe en hemmelighet eller gjøre en opphetet samtale vanskeligere. Å kunne snakke godt er én ferdighet; å vite når man bør stoppe, er en annen.
En kollega holder på å svare skarpt på en irritert e-post. Hun lukker utkastet og sier: «Tale er sølv, taushet er gull. Jeg får tenke meg om før jeg sender noe.» Stillheten er her en pause som gir rom for et bedre svar senere.
Et annet eksempel er en venn som betror seg. «Jeg hadde lyst til å fortelle om mine egne problemer, men tale er sølv, taushet er gull. Denne gangen trengte han at jeg lyttet.» Her dreier det seg om å gi den andre plass.
En påminnelse med grenser
Ordtaket kan bli lite treffende hvis det brukes til å avvise berettiget kritikk eller få en usikker person til å slutte å spørre. Noen ganger må urett, feil og uenighet sies høyt. Taushet kan beskytte en hemmelighet, men kan også skjule et problem som trenger oppmerksomhet.
Du kan møte formen «Tale er sølv, men taushet er gull». Ordet «men» gjør sammenligningen tydeligere uten å endre hovedbudskapet. I en tale eller tekst fungerer vendingen godt når situasjonen viser hvorfor tilbakeholdenhet var klokt. Uten en slik sammenheng kan den virke som et generelt forbud mot å ta ordet, og det blir en langt sterkere påstand.
Andre former du kan møte
«Tale er sølv, men taushet er gull». Formene behandles i dette oppslaget.
Har du en rettelse eller en dokumentert variant? Send oss en tilbakemelding.