Man skal ikke skue hunden på hårene

Å «skue» betyr her å se eller vurdere. Bildet i ordtaket er en hund som blir bedømt ut fra pelsen. Overført minner det oss om at et ytre inntrykk ikke forteller alt om egenskaper, evner eller verdi. Et pent ytre kan skjule svakheter, og en sliten overflate kan skjule noe godt.

Formuleringen kan brukes både om mennesker og gjenstander. Om mennesker handler den gjerne om klær, fremtoning eller førsteinntrykk. Om ting kan det være et gammelt verktøy, en enkel restaurant eller et hus med lite imponerende fasade. Poenget er å undersøke mer før man bestemmer seg.

«Hun sa nesten ingenting på intervjuet, men løste oppgaven best av alle. Man skal ikke skue hunden på hårene.» Eksemplet viser hvorfor stillhet og beskjedenhet ikke uten videre kan tolkes som mangel på kunnskap. En annen vurdering blir mulig når man får se hva personen faktisk gjør.

«Den gamle sykkelen så rusten ut, men var godt vedlikeholdt og trillet fint. Der lærte jeg å ikke skue hunden på hårene.» Her gjelder rådet forholdet mellom utseende og funksjon. Det betyr likevel ikke at man skal overse synlige skader; de må vurderes sammen med resten.

Mer enn et råd om å være hyggelig

Ordtaket ber oss skille mellom observasjon og konklusjon. Vi ser et antrekk eller en fasade, men trekker kanskje slutninger om noe helt annet. Det er denne snarveien uttrykket advarer mot. I en samtale kan det derfor være en invitasjon til å gi noen en reell sjanse.

Man bør samtidig være forsiktig med å bruke det som en bakvendt fornærmelse. Å si det direkte til noen kan antyde at utseendet deres overraskende nok ikke står i veien for gode egenskaper. Om egen feilvurdering virker ordtaket ofte mer generøst.