Å gå fem på

Uttrykket brukes når noen godtar en påstand uten å oppdage at den ikke stemmer. Det kan gjelde en uskyldig aprilsnarr, en ertende historie eller en mer bevisst villedning. I dagligtalen er tonen ofte lettere enn ved ord som svindel, selv om vendingen også kan brukes om alvorlige feilvurderinger.

«Hun sa at hele møtet var flyttet til parkeringsplassen, og jeg gikk fem på før hun begynte å le.»

«Bildet så troverdig ut, men var redigert. Mange gikk fem på og delte det videre.»

I det første eksemplet er lureriet en spøk mellom mennesker som kjenner hverandre. I det andre kan konsekvensene bli større, fordi en uriktig opplysning sprer seg. Uttrykket favner begge, men en presis omtale bør gjøre forskjellen tydelig.

Å bli lurt sier ikke alt om personen

Det er lett å bruke vendingen ertende: «Den gikk du fem på!» Det kan være morsomt i en trygg sammenheng, men virker mindre vennlig hvis personen er oppriktig redd eller har tapt noe. En overbevisende feilopplysning kan lure også en erfaren og kritisk leser.

Formuleringen kan bøyes etter tid: «går fem på», «gikk fem på» og «har gått fem på». Tallet er en del av den faste vendingen. Man trenger ikke forsøke å finne fem konkrete punkter eller trinn i situasjonen for å forstå uttrykket.

«Å hoppe på limpinnen» er beslektet, men kan legge mer vekt på lokkemiddelet som får noen til å gå i en felle. «Å gå fem på» peker enklere mot at lureriet lyktes. Når man vil forklare hva som skjedde, er det derfor nyttig å legge til hva personen trodde på, og hvordan feilen ble oppdaget.