Den som sover, synder ikke

Ordtaket brukes gjerne spøkefullt om søvn og ro. «Synder» betyr her å gjøre noe galt. Når man ligger og sover, foretar man seg ikke mye som andre kan ha innvendinger mot. Setningen blir dermed en munter begrunnelse for å bli liggende eller la en sovende person være i fred.

«Skal du ikke stå opp snart? spurte hun. Den som sover, synder ikke, svarte han under dynen.» I dette eksemplet er ordtaket en ertende replikk. Det er neppe ment som et alvorlig argument for at dagens oppgaver ikke trenger å gjøres.

«Barna hadde sovnet i baksetet, og resten av turen ble stille. Den som sover, synder ikke, lo foreldrene.» Her beskriver ordene lettelsen over en fredelig stund. «Synden» er overdrevet og kan i sammenhengen bety bråk og småkrangling.

En spøk med flere mulige toner

Uttrykket kan sies varmt, men også med et stikk. Om en kollega som virker passiv, kan det antyde at personen unngår ansvar fremfor å gjøre en innsats. Da blir søvnen et bilde på manglende handling, og ordtaket mindre uskyldig.

Det bør ikke brukes til å trekke konklusjoner om noen som er slitne eller trenger mye hvile. Søvnbehov og helsetilstand kan ikke vurderes med en vittig setning. I naturlig bruk forstår partene at formuleringen er en overdrivelse.

Ordtaket er heller ikke en fullstendig moralsk regel. Man kan ha forpliktelser som ikke forsvinner fordi man lar være å handle. Nettopp avstanden mellom den enkle påstanden og hverdagens ansvar gir ofte humoren. Det fungerer best der alle vet at det er lov å hvile, og at samtalen ikke egentlig handler om skyld eller alvorlige ugjerninger.