Den som ler sist, ler best

Ordtaket ber oss vente med å avgjøre hvem som egentlig har grunn til å være fornøyd. En tidlig fordel kan forsvinne, og en person som først ser ut til å tape, kan ende med å lykkes. Latteren fungerer som et bilde på seiersfølelse eller tilfredshet.

«De ertet henne for å bruke så lang tid på forberedelsene, men hennes prosjekt var det eneste som holdt fristen. Den som ler sist, ler best.» Her er poenget at det som virket unødvendig, viste seg å ha verdi. Sluttresultatet endret vurderingen av arbeidet.

Et annet eksempel finnes i konkurranser: «Han lå sist etter første runde, men vant til slutt. Den som ler sist, ler best, sa lagkameraten.» Formuleringen gjør seieren ekstra søt fordi den kom etter en vanskelig start. Det er ikke nødvendig at noen faktisk har ledd underveis.

Oppmuntring og skadefryd

Før utfallet er klart, kan ordtaket fungere som trøst. Den som blir undervurdert, får en påminnelse om at situasjonen kan endre seg. Det kan gi ro til å fortsette fremfor å bruke all energien på å svare dem som håner.

Etterpå kan det bli en triumferende kommentar. Da er det verdt å vurdere tonen. Å glede seg over egen innsats er noe annet enn å ydmyke andre. Sagt høyt til en skuffet motstander kan ordene virke mer skadefro enn morsomme.

Ordtaket er også en påminnelse om begrenset informasjon. Vi ser ett øyeblikk av et forløp og tror kanskje at resten allerede er avgjort. Likevel lover det ingen automatisk rettferdig avslutning. Noen ganger lykkes ikke den som fortjente det. Det språklige poenget er at tidlig latter kan være forhastet, ikke at enhver historie får en bestemt slutt.