Man skal ikke kaste stein når man sitter i glasshus

Et glasshus er sårbart for steiner. Bildet viser hvor lite klokt det er å gå til angrep når ens egen posisjon lett kan rammes av det samme. I dagligtalen brukes «man skal ikke kaste stein når man sitter i glasshus» om dobbeltmoral og manglende selvinnsikt.

En deltaker kritiserer høylytt at andre ikke kommer presis, selv om han selv stadig er sen. «Man skal ikke kaste stein når man sitter i glasshus», sier en kollega etter møtet. Kommentaren peker på at kritikken ikke stemmer med avsenderens egen oppførsel.

Et annet eksempel er en person som gjør narr av andres rotete skrivebord, men har en fullstappet bil og skuffer uten orden. «Jeg sitter visst i glasshus selv», sier hun når hun blir minnet på det. Den korte formen gjør selvkritikken tydelig uten å gjenta hele ordtaket.

Kritikken kan være relevant likevel

En person kan påpeke et reelt problem selv om vedkommende også har gjort feil. Ordtaket bør derfor ikke brukes som en automatisk avvisning av innholdet i kritikken. Det retter oppmerksomheten mot konsekvens og rimelighet, men avgjør ikke om saken er viktig.

Noen ganger er den beste reaksjonen å ta både problemet og dobbeltmoralen alvorlig. Det er mulig å si «ja, dette må vi forbedre, og det gjelder meg også». Da blir påminnelsen en vei til felles ansvar fremfor en konkurranse om hvem som har flest feil.

Vendingen kan ha en skarp tone hvis den sies direkte til noen foran andre. Som selvironisk kommentar er den ofte mildere. Du kan også møte former som «Den som sitter i glasshus, bør ikke kaste stein». Hovedbildet og advarselen mot å overse egen sårbarhet er det samme.

Andre former du kan møte

«Den som sitter i glasshus, bør ikke kaste stein». Formene behandles i dette oppslaget.