Å holde kortene tett til brystet

Det er tilbakeholdenheten som beskrives. En person kan ha bestemt seg, men vente med å fortelle hva beslutningen blir. En organisasjon kan også sitte på informasjon som den ennå ikke ønsker å dele. Uttrykket brukes særlig i forhandlinger, konkurranser og situasjoner der tidspunktet for å avsløre noe har betydning.

«Søkeren holdt kortene tett til brystet og ville ikke si om hun hadde fått andre jobbtilbud.»

«Arrangørene holder kortene tett til brystet frem til programmet blir presentert på fredag.»

I første eksempel kan tilbakeholdenheten gi et bedre utgangspunkt i en samtale. I det andre er hemmeligholdet en del av en planlagt presentasjon. Ingen av eksemplene innebærer nødvendigvis at noen lyver. Å tie og å gi uriktige opplysninger er forskjellige handlinger.

Når stillheten blir et signal

Vendingen kan uttrykke respekt for en gjennomtenkt strategi, men også frustrasjon over manglende åpenhet. En leder som holder kortene tett til brystet om en omorganisering, kan skape usikkerhet hos medarbeiderne. Da er det viktig å skille mellom opplysninger som må skjermes, og informasjon andre trenger for å gjøre sin jobb.

Bildet viser til kortspill: Den som beskytter hånden sin, lar ikke motspillerne se hvilke muligheter som finnes. I overført bruk kan «kortene» være alt fra planer og argumenter til kunnskap om et kommende produkt. Det er et språklig bilde, ikke en påstand om én bestemt historisk opphavshendelse.

«Å spille med åpne kort» beskriver den motsatte holdningen. «Å legge kortene på bordet» legger mer vekt på øyeblikket da noe blir fortalt. Disse uttrykkene er beslektet, men nyttige å skille fordi de beskriver ulike sider av åpenhet.