Øvelse gjør mester

Ordtaket fremhever sammenhengen mellom erfaring og mestring. Man blir vanligvis ikke trygg på et instrument, et håndverk eller en vanskelig samtale ved bare å høre hvordan det skal gjøres. Man trenger også å prøve selv, oppdage hva som ikke fungerer og gjøre nye forsøk.

«Mester» viser her til en som behersker noe godt. Formuleringen trenger ikke bety at alle skal bli best i en konkurranse. Den kan like gjerne oppmuntre en nybegynner som vil lære en hverdagslig ferdighet, som å bake brød, sykle eller uttale vanskelige norske lyder.

«Den første knapphullsømmen ble skjev, men den femte satt fint. Øvelse gjør mester.» Her viser resultatet forskjellen mellom å ha prøvd én gang og å ha fått flere forsøk. Setningen gir mot til å fortsette, uten å gjøre det første mislykkede forsøket til noe skamfullt.

«Han ble tryggere på å holde innlegg etter at gruppen begynte å øve sammen. Øvelse gjør mester, sa veilederen.» Dette eksemplet viser også at trening kan være sosial. Tilbakemeldinger og gode rammer kan gjøre gjentakelsene mer nyttige.

Mer enn å gjøre det samme igjen

I praksis er kvaliteten på øvelsen viktig. Å gjenta en feil uten å oppdage den kan gjøre feilen mer innarbeidet. Ordtaket fungerer derfor best sammen med oppmerksomhet, veiledning og oppgaver som passer nivået. Det gir en retning, ikke en detaljert oppskrift på læring.

Man bør heller ikke bruke det som en bebreidelse mot noen som strever. Forskjeller i tid, helse og mulighet til å få hjelp påvirker hva folk kan oppnå. Som vennlig oppmuntring sier ordtaket noe enklere og mer nyttig: Du trenger ikke mestre dette på første forsøk, og det du klarer nå, er ikke nødvendigvis grensen for hva du kan lære.